Kulturkritikk

Guantanamo – what now?: Teater som propaganda

Publisert i Teater av meisingset den januar 15, 2011

Skriver om Guantanamo – what now? på Minerva: http://www.minerva.as/2011/01/12/teater-som-propaganda/.


Fangene har det grusomt, men er gode mennesker. Foto: Den Norske Opera & Ballett.

Lite utdrag: «Men Guantanamo gjør akkurat det politisk kunst ikke bør gjøre: Forestillingen forenkler og reduserer moralen til en enkel formel: Vokterne er onde, fangene er gode. Der politisk kunst bør utfordre etablerte sannheter og åpne for flere tolkninger, sementerer og rendyrker Guantanamo en relativt vanlig forståelse av virkelighetens Guantanamo.».

Salt og Inception: Hvorfor Jolie er bedre enn Nolan

Publisert i Film av meisingset den september 14, 2010

I helgen så jeg Salt med Angelina Jolie i hovedrollen, og det var en heidundrende opplevelse. Litt rolig og slapp start, men etter hvert morsomme twists i fortellingen, et par overraskelser og noen herlige scener (når Jolie dreper med håndhjernlenken – wow!).

Det slo meg at det kunne være artig å sammenligne Salt med Inception. Hollywoodkommers mot hollywoodhype – enkel, straight forward action mot komplisert, gåtefull action. Hvilken er best – som actionfilm?

Vel, det er rett og slett ingen tvil. Salt gruser Inception fullstendig. Og det så overlegent at jeg nesten begynner å tenke at den faktisk som film, som helhet, faktisk også er bedre.

Hun banker dem opp. En etter en. Foto: Walt Disney Studios Motion Pictures.

Hun banker dem opp. En etter en. Foto: Walt Disney Studios Motion Pictures.

1. Den første grunnen er Angelina Jolie. Salt leverer én stjerne, hun banker opp alle skurkene, utfører de råeste stuntene (visstnok utførte hun en del av dem selv), og har til og med en 10 cm dyp menneskelig side. Vi liker henne. I Inception er det for mange folk til at handlingen blir virkelig tight, den hopper frem og tilbake og driven svekkes.

2. Det leder over i den andre grunnen: Salt er kjapp, effektiv, alt dundrer av gårde i enormt tempo. Actionscenene er voldsomme og korte, de fortellende sekvensene tett skrudd og kuttet ned til det nødvendige. Ting går raskt. Det gjør at i hvert fall jeg satt klistret til lerretet konstant. Utrolig gøy. Da filmen var ferdig, pustet jeg ut. I Inception er alt mer springende. Og noe av det som irrirterte meg mest, var actionscenen rundt vinterfestningen. Det blir litt langdrygt, Inception trollbinder ikke like mye.

Det er mange som skal være med å leke. Foto: Sandrew Metronome.

Det er mange som skal være med å leke. Foto: Sandrew Metronome.

Så kan man selvfølgelig si at Salt ikke er i nærheten av Inceptions originalitet og har et syltynt plott stilt opp mot Inceptions labyrintiske finurligheter. Mulig det. Eivind Evjemo gjør en interessant lesning av Inception på Minerva.as, han tipser også om denne siden, og i kommentarspaltene linkes det til denne saken hos Mind Hacks.

Selv synes jeg kanskje ikke man skal gjøre for mye ut av filosofien i Inception. Det som skuffet meg mest med filmen er at det gis så lite plass og tid til nettopp utdypning av den dimensjonen. Det blir litt enkelt, rett og slett, samtidig som alt går såpass raskt at man blir forvirret. Og at filmen refererer til masse psykologiske konsepter (se Mind Hacks) gjør ikke at den samtidig, nødvendigvis, sier noe interessant om psykologi.

At Salt har et enkelt plott, betyr dessuten ikke at den overhodet ikke er interessant. Jolie er – som flere har kommentert – den eneste kvinnelige skuespilleren i dag, kanskje den eneste skuespilleren uavhengig av kjønn, som makter å bære en slik film selv. Hun er rett og slett bare ekstremt rå. Bare dét gjør filmen utvilsomt verdt pengene.

Guardian meldte for en stund siden at: «Salt seems to have picked up all those filmgoers who found Inception a bit too confusing.» Ingen tvil – det forstår jeg godt.

Snøhulemannen: Romantisk Askeladden

Publisert i Film av meisingset den september 13, 2010

Skriver om Fridtjof Kjærengs Snøhulemannen i Morgenbladet: http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll/article?AID=/20100730/OIDEER/707309917.

Snøhulemannen er en ro<mantisk Askeladd. Foto: Fridtjof Kjæreng, f(x) produksjoner.

Snøhulemannen er en romantisk Askeladden. Foto: Fridtjof Kjæreng. f(x) produksjoner.

Lite utdrag: «En replikk av Nøkling spilles igjen og igjen i traileren: «Det er bare livet. Det er bare livet, dette». Et annet sted sier han: «Da tømmer jeg ut kaffegruten, og så går jeg løs på livet igjen.» Det er bare livet, denne eksistensen i fjellet. Hengitt til kreftene, til det voldsomme, det gåtefulle, det som er så mye større enn et individ, så uforklarlig, ser vi bare livet. I overgivelsen ligger lykken.»

Sex and the City 2: Glamour, glamour, glamour og sex

Publisert i Film av meisingset den juni 24, 2010

Skriver positivt om Sex and the City 2 på Minerva: http://www.minerva.as/2010/06/10/glamour-glamour-glamour-og-sex/.

Damene danser og hyller kvinnen. Foto: Warner Bros/Sandrew Metronome.

Damene danser og hyller kvinnen. Foto: Warner Bros/Sandrew Metronome.

Lite utdrag: Kontrasten mellom Erlend Loes mannlige hovedpersoner og kvinnene i SATC2 kunne ikke være større: Pyser og pingler i Loes univers. Frekke, selvsikre tøffinger i Carries univers. Om Loe mener Carrie bare driver med klisjeer, burde han ta en titt på sitt eget forfatterskap. Selv heier jeg uten noen som helst tvil og med all kraft i min vesle mannekropp på Carrie.

Rådlund, Tronvoll, Evers og Aas: Romantisk natur, svunnen skjønnhet

Publisert i Kunst av meisingset den mai 4, 2010

For en stund siden leste jeg Asle Tojes kommentar om Christopher Rådlunds utstilling Wastelands på Galleri Semmingsen. Jeg vet ikke om det er det Toje mener, men slik jeg skjønner ham plasserer han Rådlund inn i kulturkampen. Kunsten skal ta skjønnheten tilbake til folket: «Folk flest vil like bildene.» Og videre: «I Norge har kunst i sin dominerende form sluttet å være vakker. Målet er å sjokkere, å bryte moralske tabuer. Det er ikke skjønnhet, men originalitet – nær sagt uavhengig til hvilken moralske pris – som har vært vår ledestjerne. Kunst som dyrker heslighet og, nå som den har mistet sin evne til å sjokkere, har blitt sjelløs og steril.»

River III av Christopher Rådlund. Foto: Galleri Semmingsen.

Tojes dom er klar: Kunsten er fjernet fra folket, kunsten er kuppet av eksperter, den formuleres på et språk ingen skjønner, den har mistet sin estetiske verdi og når den ikke engang lenger overrasker er den verdt null og niks. Her kommer Christopher Rådlund inn, som en motkraft. Rådlund har (også i Minerva) vært opptatt av å fremme den figurative kunsten – som en representant for de såkalte retrogardistene (for eksempel her). Han var med å kuratere utstillingen Figurationer i fjor, som også munnet ut i en bok.

Min sak her skal være ganske minimal: Jeg så Rådlunds utstillingsen på Semmingsen, og senere har jeg sett et par andre utstillinger i Oslo som dreier rundt samme tematikk. Min konklusjon er at ok, Rådlunds kunst kan være fin og til dels interessant, men den mangler noe av spenningen og kompleksiteten som annen kunst som handler om samme temaer har. Og det er også kunst som vil være vakker, som er skjønn, men kanskje på en mindre forutsigbar måte.

Men til kunsten. Rådlunds bilder er fine. Det er malerier av natur, industriruiner og mennesker. Variert tematikk, altså. Over alle hvile det samme lyset, den sorte og gråblå sjatteringen. I alle spiller dette lyset, ofte som en slag påminnelse om frelse eller redning bortenfor den dystre og mørkere forgrunnen. Det er melankolsk. Som i «River III». En enkel elv. Lite variasjon. Ok, dette er vakkert. Samtidig må jeg si at jeg ikke er overveldet. Skjønnhet er ikke bare en ren og enkel dimensjon, men noe som også krever et spill og utfordringer. De er det ikke mange av her.

Rena 10 av Mette Tronvoll. Foto: Galleri K.

Jeg skal gå rett videre til Mette Tronvolls utstilling Rena 006 + Goto Fukue på Galleri K, som er skjønn og utfordrende på en helt annen måte. Halvparten av bildene forestiller soldater fra Rena Leir, halvparten fremstiller japanske kvinner som sanker tang og sjøgress ved havet. Jeg vil bare se på Rena-bildene (selv om det kunne være gøy å kommentere Japan-bildene også, jeg skjønner for eksempel ingenting av Mona Pahle Bjerkes slakt).

Bildene fra Rena setter sammen soldater og norsk vinterlandskap. Dette er et landskap jeg selv elsker, det er på mange måter nasjonalromantiske, ikke minst når det er så mye snø, og vanlige assosiasjoner vil være ro, fred, kanskje lange skiturer, overnatting i små hytter, også videre. Men så er det soldatene. Og ikke hvilke som helst soldater (jeg så ikke slik ut i førstegangstjenesten), men spesialsoldater. Som kanskje vanligvis befinner seg i helt andre landskaper. Med helt andre formål enn hva man vanligvis har i det norske vinterlandskapet.

Det er sammenstillingen av det brutale og det vakre som gir bildene sin særegne skjønnhet. For de to delene låner av hverandre. Jeg blir stående og betrakte hvor skjønne soldatene er. Og hvordan skogen også er brutal. Bildene får en umiddelbar politisk betydning, fordi den henspiller så klart på to sentrale deler av den norske identiteten: Vi har en natur som vi elsker å elske, og vi deltar aktivt og engasjert i utenrikspolitiske hendelser, trygt plasser i NATO og blant våre allierte. Sammenfaller disse verdiene? Utgår militære aksjoner av vår selvforståelse som økologisk bevisste og moralsk gode borgere? I det hele tatt: Spennende og utfordrende. Og, skulle jeg tro, med en annen direkte appell enn Rådlunds malerier.

Tudamdamdam-dadudamdam av Frido Evers på Galleri Maria Veie. Foto: Mari Svenningsen.

Next: De to utstillingene som nå vises på Galleri Maria Veie: Frido Evers‘ Tudamdamdam – dadudamdam og Ann Kristine Aas‘ Just a little longer. Først Frido Evers. Han har satt opp en hage inne i det ene gallerirommet. Gangveien er formet som et kors. Veggene rundt består av enkle treskjeletter og et gyllent stoff som delvis reflekterer og speiler rommet. Jeg tuslet rundt i rommet en stund, og mange av elementene er assosiasjonsvekkende.

Korset i midten – noe religiøst altså. De gylne veggene rundt speiler hagen slik at det markeres at den på en måte er et lukket univers. Et paradis? Trærne er skjært ut i tre, altså døde trær, kopier. Blomstene er svært enkle blomster, kanskje de billigste du får, og noen av dem er døde. Jorden er spredt utover, men dekker ikke plasten under godt. Vann er sprutet utover blomstene litt her og der. Det ligger deler av plast og andre ting rundt omkring. På en skjerm vises en liten film av – er det? – en liten apekatt som slepes etter en bil. Urovekkende. Paradiset er i hvert fall ikke fullstendig.

Ved siden av (utenfor bildet over) står det et lys som minner om filmlys, og ved siden av står det en bitteliten plaststol. Er det hele en slags oppsetning, noe som skal filmes? Men filmlyset er svært gammelt, og på gulvet ligger et annet filmlys som er ødelagt. Og regissørstolen er altfor liten. Krympet. Forsvinner snart, kanskje. Er det fremstillingen av den romantiske naturen vi ser, men en fremstilling som er oppgitt, forlatt, avslørt i sin enkelhet og falskhet? Jaggu om jeg veit, men det var gøy å være der.

Just a little longer av Ann Kristin Aas på Galleri Maria Veie. Foto: Kristian Meisingset.

Til slutt til Ann Kristine Aas’ sarte og skjøre utstilling på det mindre gallerirommet på Galleri Maria Veie (unnskyld meg det store bildet over, jeg synes det er så fint – trykk på det og zoom inn, det er stilig). Her er vi plutselig inne i en helt annen verden. Aas har kopiert tørre løvblader over i metallformer og plassert dem i vakre smykkeskrin. De er virkelig flotte.

Hva er det? Bladene er døde, men de er gjentatt i kunsten og på den måten sikret evig liv. Bladene er for store, altfor store for smykkeskrinet, så her er noe vitalt, de har vokst og grodd og sprengt seg ut av sin ramme, og det er vitaliteten og kraften som er etterlignet og bevart i metallformene. Rekke på rad står de. Vakre. Sårbare. Døde. Eviggjorte. Her bekreftes naturmytologien, i det bladene er rene og vakre, ranke til og med i sin død. Skjønnheten får de fordi vi elsker natur (hadde ikke funket med plastposer).

Utstillingen får derfor en klarere betydning nettopp i kontrast til Frido Evers’. For er ikke dette paradiset falsk? Jo, kanskje det er nettopp det det er – og derfor kun fremstilt som en død etterligning? Smykkeskrinene er for små, så kanskje er dette mer grotesk og mindre uskyldig enn det først ser ut til? Og det er det selvfølgelig – for hvor absurd er det ikke å ta ut blader fra skogen, fra naturen, hvor det er så mange, mange, uendelig mange av dem, og plassere dem her, i smykkeskrin. Kanskje er dette et slags museum for naturen og paradisets forsvinning og død. Og vårt behov for å likevel bevare illusjonen.

Vel, det var bare noen enkle refleksjoner – og det ser ut til at jeg havner på en annen konklusjon enn Asle Toje. Kanskje er det slik at den kunsten jeg har trukket frem her er mindre «populært» anlagt enn Rådlunds (for å være ærlig, tviler jeg), men den gir samtidig en såpass åpen og direkte fremstilling av temaene at jeg overhodet ikke er i tvil om at mange kan få glede av den. Og lære mer av den, og bli mer estetisk overveldet av den, enn av Rådlunds.

Maxxi: Hatet mot monumental arkitektur

Publisert i Arkitektur, Kritikk av meisingset den mai 2, 2010

Nylig skrev Viktor Plahte Tschudi en svært interessant kritikk av Romas nye museum Museo nazionale delle arti del XXI secolo - eller enklere: Maxxi. Museet skal romme kunst fra det 21. århundre, men samlingen finnes visstnok ikke, så ingen vet helt hva museet skal romme når det åpner for publikum 30. mai.

Maxxi. Foto: Museo nazionale delle arti del XXI secolo.

Maxxi. Foto: Museo nazionale delle arti del XXI secolo.

Monumentale bygg som selv er skulpturer og nærmest overflødiggjør sitt innhold, er på mote verden over, også her i Norge og Oslo. Tschudi har mange gode poenger i sin kritikk av denne bølgen. Og Maxxi blir nærmest sin egen parodi. Kontrasten mellom ytre glans og monumentalitet og indre tomhet er slående. Kanskje er det Romas skjebne: Et fantastisk ytre som viser frem en fantastisk, men for alltid svunnen fortid – byens identitet er tuftet på det som ikke eksisterer, som bare gjenfinnes i ytre skinn.

Men samtidig drar Tschudi kritikken altfor langt: «Når arkitekturen blir ren skulptur undergraver den sin funksjon, og kortslutter seg selv. I en større målestokk er det nærliggende å konkludere med at «museet» er utdatert og tilhører forrige århundre, for ikke å si århundret før det igjen, at kun navnet står igjen som en legitimering av arkitekturens egen-monumentalisering. Tilsvarende skyts kan rettes mot flere typer institusjoner. «Kulturhus», som står på stadig flere kommuners ønskeliste, er en bygningsfunksjon nærmest oppfunnet for å hvitvaske funklende signalbygg.»

Påstanden om at kommuner bygger kulturhus kun fordi de «hvitvasker» signalbygg, er illustrerende for Tschudis holdning: Hvis noen ønsker signalbygg, er det i prinsippet grunn til å stille spørsmål ved deres intensjoner. Men selvfølgelig bygger kommunene kulturhusene både for å styrke kulturen og for å ha et flott bygg å vise frem. Intensjonen er god og ærlig, men om det fungerer er selvfølgelig et annet spørsmål.

Forstår jeg Tschudi rett, mener han faktisk at monumentale og ekspressive bygninger i prinsippet alltid undergraver sitt innhold. At det i utgangspunktet alltid er feil med skulpturelle signalbygg, fordi formen faktisk negerer innholdet.

Men det er bare tull. Operaen i Oslo forsterker og understreker sitt innhold. Nye museer (Munch, Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley) styrker kunstens posisjon i bybildet og inviterer langt flere til å se den. Barcode i Bjørvika uttrykker sin egen finanskraft samtidig som den symboliserer Oslos vekst som finansby.

Byggene vil gjør Oslo til en flottere by! Det er ingenting galt eller suspekt med dem, tvert imot er det bra med en skulpturell arkitektur som ekspressivt reflekterer sitt eget innhold. Folk liker det og det gir byen identitet.

Tannhäuser II: Skuffende tam

Publisert i Opera av meisingset den mars 30, 2010

Jeg kritiserte for en stund siden Ingrid Røynesdals anmeldelse av Den Norske Opera & Ballets Tannhäuser i Aftenposten. Hun mente at operaen tar opp mange aktuelle temaer og spørsmål, men sa ingenting om hvilke dette er. Nå har jeg endelig sett stykket selv, og må konkludere med at ikke jeg heller skjønner hvilke dette er.

Nå skal det sies at selve oppsetningen virkelig er ambisiøs og praktfull. Her kommer den nye scenens muligheter til sin rett. Og det er heller ikke operaen, som Wagner baserer på en gammel legende, det er noe galt med. Men det er to elementer i denne legenden, som kan betraktes som myter, evige fortellinger som også i dag kan si mye om menneskets natur, jeg mener er gjenskapt og aktualisert på en dårlig måte i denne oppsetningen.

Damene i Venusberget. Pressebilde Den Norske Opera & Ballet.

Det første er Venusberget, sentrum for lyst og begjær. Tannhäuser har kommet hit, og lever her et år før han vender tilbake til den vanlige jorden. I Stefan Herheims utgave av Tannhäuser har Venusberget i større grad blitt historisert enn aktualisert. Vi ledes inn i en verden av ballettdansere, middelalderlige menn, harper, antikke statuer og diverse rekvisitter som egentlig gir assosiasjoner til en museumsverden.

Herheim kunne gjort mye mer ut av Venusberget for å få frem Tannhäusers åndelige spenning. Hva er det han trekkes mellom? På den ene siden den erotiske, jordiske kjærligheten, full av begjær og patos. På den andre siden fellesskapet med minnesangere og den mer jordnære, men også mer himmelvendte kjærligheten til Elisabeth. Hvordan skulle denne spenningen se ut i dag? Hva er Venusberget, for alle de menneskene som reiser vekk i dag, metaforisk eller konkret, for å la seg overvelde og beruse av erotikken og begjæret? Kanskje er det bordeller og luksusprostituerte i Oslo eller horer og smågutter i Thailand. Litt nakenhet kunne heller ikke skade, jeg limer for moro skyld inn et eldre maleri av Venusberget. Horer og smågutter kunne blitt politisk kontroversielt, så her kunne Herheim bedre motivert den voldsomme reaksjonen Tannhäuser møter når han besynger denne jordiske kjærligheten hos minnesangerne i andre akt. Hvorfor blir de så sinte når han i Herheims versjon bare synger om sex? For oss blir det litt fjernt.

"In the Venusberg" av John Maler Collier, 1901.

"In the Venusberg" av John Maler Collier, 1901.

Det andre er denne minnesangerkretsen, Wartburg-miljøet, og Elisabeth, som er en del av det. De er religiøse og veldig konforme, nærmest militaristiske i sin tro på det rette, og dermed passer det forsåvidt godt å la dem ta form som Frelsesarmeen. Men det blir ganske tamt. Jeg har aldri, tror jeg, tenkt på Frelsesarmeen som på noen måte viktig i Norge. Det kan godt hende at de er det, for all del, men det kan jeg ingenting om. Dermed berører det meg lite.

Hva kunne Herheim gjort ut av dette miljøet? De er sangere, og ønsker å forføre oss alle med sine dydige moral og gudstro. De er samkjørte og uniforme, forventer at tilhengerne føyer seg inn i normsettene. Hvor er denne gruppen i vårt samfunn i dag? Professor Arild Pedersen, som jeg møtte i pausen, foreslo Idol-sangere. Og det kan være en god idé. Hva ville skjedd om en idolsanger ønsket å besynge skjønnheten og de ømme formene til unge gutter i Thailand?

Poenget er uansett at Herheim har valgt en relativt ufarlig og tam strategi. Han kunne i stedet, hvis han ville, ha valgt å gi mytene i Tannhäuser en form som ville vist oss alle hvorfor de er hyperaktuelle i dag. Moderne mennesker går under på grunn av den samme spenningen, på en måte som vil frustrere de fleste av oss dypt moralsk.

Hvorfor gjør ikke Herheim dette? Vel, det kan jeg selvfølgelig ikke vite noe som helst om. Men når jeg leser intervjuet med ham og hans regikolleger i programmet, slås jeg av den enorme viljen til å ikke fordype seg i mytene, men heller tolke operaen som metakunst; kunst om kunst. Her aner vi akademias og teorienes innflytelse når regissørene kaster om seg med begreper og fraser vanlige folk ikke skjønner en døyt av. Slik viser de hvordan kunstens vending inn mot seg selv også har truffet operaen.

Et eksempel er dette spørsmålet fra intervjue Minnie von Mitzlaff-Laeisz: «Er dette slik å forstå at kunstverket egentlig demonterer seg selv og setter spørsmålstegn ved sine forutsetninger for å overbevise?», som Alexander Meier-Dörzenbach, som er en del av regitrioen (med Stefan Herheim og Heike Scheele), besvarer slik: «Det er denne moderne radikaliteten det gjelder å utarbeide scenisk … Nettopp i den splintrede fragmenteringen av det som vises, i ødeleggelsen av våre seervaner, i mangel av perspektiv, blir perspektivets betydning tydelig.»

Jeg tror Herheim og co. har tatt for mye Møllers tran. Hva i huleste er det de mener at Tannhäuser handler om i forhold til vår egen tid? Det skjønner jeg ikke. Hva mener jeg selv, at trioens oppsetning aktualiserte og handlet om? Lite. Men hva kunne den handlet om? Svært mye, mange av de kampene vi selv går gjennom fra dag til dag, mellom begjær og fornuft, umoral og dydighet, og mange av dagens mest sentrale, mest betente politiske spørsmål.

Du leser «Tannhäuser I: Estetiserende kulturanmelderi» her.

Gjøre godt II: Arrogant forståsegpåing?

Publisert i Litteratur av meisingset den mars 21, 2010

Trude Marsteins bok Gjøre godt var dessverre gjenstand for bred skuffelse.

Boksirkel er hyggelig. I går fikk vi servert ovnsbakt uer med saftig og friskt tilbehør. Vanligvis pleier diskusjonen å gå livlig. Vi er 5-6 personer med relativt ulike verdensbilder og dermed ofte varierende tolkninger. Men i går var vi nesten enige. Gjøre godt er en skuffende kjedelig bok.

En av mine innvendinger mot boken ble ytterligere utmeislet: Boken presenterer mange karakterer. De aller fleste av dem er relativt kjedelige. De har relativt vanlige og typiske problemer. De er ganske dumme, så de handler ikke på noen overraskende måte, like lite som de er i stand til å reflektere over sine handlinger og opplevelser på en spennende måte.

En annen konklusjon kom til i løpet av kvelden: Kanskje er dette et arrogant prosjekt av Marstein? Hun skildrer mennesker som hun åpenbart må mene at ikke helt klarer å få oversikt over sine egne liv. Som ofte slår seg til ro i begredelige samliv og egentlig utålelige konflikter. Som – og dette er kanskje viktigere – befinner seg på lavere del av rangstigen kanskje både sosialt og økonomisk; de bor i et lite tettsted, få av dem har noen utdanning.

Et spørsmål: Er det i det hele tatt en eneste av karakterene som er intelligente, flotte, sympatiske, kloke, smarte, moralsk gode, eller på en annen måte tiltaler oss? Eller som tiltaler Trude Marstein? Neppe. Marstein identifiserer seg nok ikke med noen av dem. Hvordan kan hun da pretendere å «forstå» dem så godt?

«Gjøre godt I: Det banales tyranni» leser du her.

Gjøre godt I: Det banales tyranni

Publisert i Litteratur av meisingset den mars 20, 2010

I 2006 publiserte den etter hvert kritikerroste forfatteren Trude Marstein boken Gjøre godt. Nå har jeg endelig lest den. Og formen, ideen, er ambisiøs. Over nærmere 500 sider får vi fortellinger fra 118 personer. Kapitlene går raskt unna, hver gang ett avsluttes, hopper perspektivet videre til neste person. Slik danser vi rundt i den lille bygda og får sett den fra mange kanter.

Trude Marstein er pen og skriver om det banale.

Trude Marstein er pen og skriver om det banale.

Marsteins prosjekt er, synes det som, å skildre hverdagslivet i alle dets ulike manifestasjoner. Krangler, konflikter, gleder, intriger, spenninger, seksuelle opplevelser, danseopplevelser, kjærester, fiender, kolleger, venner, også videre også videre. Blikket hviler aldri lenge ett sted, men går raskt videre. Vi får ikke dvele ved noen av de mer spennende karakterene, men jages videre til neste deltaker, neste aktør i dette store spillet som bringer tankene til den store «menneskelige komedie».

Noen av episodene er interessante og gripende, noen ganger opplever jeg å få et nytt og friskt innblikk i hvordan mennesker kan støte sammen, ofte aggressivt, voldelig men likevel velmenende. Hvordan dyret i oss tar over. Som når en far reagerer på en stygg spøk (de to guttene roper at sønnen hans har drukna) ved å denge de to guttenes hoder sammen. Med et smell. Voldelig. Hardt. Og det er spennende. For her dukker det opp en slags innsikt i hvordan vi er, egentlig.

Men som oftest regjerer banalitetene. Banalitetene tyranniserer oss. Vi svømmer i dem, bader, drukner i dem, Marstein kaster dem på oss, uavlatelig, som om hun vil si at: Sånn er vi! Sånn er alle de andre! Banale! Idioter! Surrehuer som ikke har noen som helst innsikt i sine egne eller andres liv. Ok. Greit det. Men jeg tror ikke helt på det. Dybdenivået er kanskje omtrent der Marstein selv plasserte det i et intervju, med et hverdagsfilosofisk poeng: «- Det finnes ingen perfekte relasjoner, det betyr ikke at de ikke er verdifulle. Mange av disse menneskene misforstår hverandre, men jeg tenker jo at de har det ikke så verst likevel. Det går an å prøve igjen og komme seg videre, selv om en ikke alltid blir sett og forstått slik en skulle ønske.»

Tomas Espedal er tøff og lei av å lese om det banale.

Tomas Espedal er tøff og lei av å lese om det banale.

Hovedspenningen er kanskje – tittelen er jo Gjøre godt – menneskets dragning mellom å gjøre godt mot andre og å tenke på seg selv. Begge deler er viktig, målene er ofte uforenlige, motsetningen leder ofte til det onde. Et episode illustrerer poenget: «Nei, mennesket er jo tross alt et flokkdyr, sier hun, biologisk, jeg tror opprinnelig at det har en trang til å bety noe for andre, på en eller annen måte, bety noe. Ja, gi noe, sier jeg. Hjelpe hverandre, sier hun. Være gode mot hverandre, sier jeg.» Mot dette står blant andre hovedkvinnen i romanen, le femme fatale, Karoline, som aldri har tenkt og gjort godt mot andre.

Og ok, dette er en viktig spenning. Individet mot fellesskapet. Hensyn til meg mot hensyn til andre. Det tror jeg på. Men det er ikke skrekkelig interessant, ikke når romanen ikke går særlig dypere, ikke over nærmere 500 sider.

I et intervju sier Tomas Espedal at han håper hans egen skriving om sitt eget liv er: «mer direkte enn når man dikter opp tredjepersoner og går omveien rundt fiksjoner og fortellinger? Jeg er ferdig med alt det der og har ingen tålmodighet med romaner og noveller hvor forfatteren skal fortelle om den og den som bor der og der og gjør ditt og datt og tenker det og det, jeg er blitt for gammel til sånne omstendelige omveier; jeg må gå rett på, rett frem, til angrep på stoffet jeg vil behandle.»

Jeg er glad i livet og vil gjerne lese om noe mer spennende enn det banale.

Jeg må innrømme at jeg liker den tanken. Og jeg synes den gjelder for Marsteins bok. Jeg er for gammel (bare 28) til å lese om den og den som gjør ditt og datt og tenker fullstendig uinteressante tanker. Jeg blir lei av å observere idiotiet: Det blir bare fordummende. Marsteins stemme, hennes egne refleksjoner, eller andres intelligente observasjoner, mangler som formidlende element mellom virkeligheten hun beskriver – «den menneskelige komedie» – og meg som leser, som vil ha noe mer.

Idioter får jeg nok av ellers. I litteraturen vil jeg lære, bli klokere. Det blir jeg ikke av å lese Trude Marsteins Gjøre godt.

(Dette innlegget kaller jeg Gjøre godt I, fordi jeg i kveld skal diskutere boken i en boksirkel. Ofte blir jeg klokere på bøker når jeg diskuterer dem, kanskje blir jeg det også med denne, og derfor kommer snart innlegget Gjøre godt II.)

Update 21.3: «Gjøre godt II: Arrogant forståsegpåing» er nå publisert, du leser den her.

Romeo og Julie: Myten om den store kjærligheten

Publisert i Teater av meisingset den mars 13, 2010

Forleden så jeg Nationaltheatrets oppsetning av Romeo og Julie, regissert av Victoria Meirik. Det var i det store og hele en skuffende opplevelse, og det har særlig to årsaker.

1. Scenen var kjedelig og statisk. Den er sort, med få rekvisitter og lite variasjon. Hvorfor er det dumt? I Eirik Stubøs Rosmersholm, for eksempel, likte jeg det samme grepet (om det enn var noe mer ekstremt) veldig godt. Kanskje fordi det i Romeo og Julie overhodet ikke forsterker meningsinnholdet.

Vi ser en fantastisk myte om den romantiske kjærligheten (gjør vi ikke?), da blir det minimalistiske grepet bare kjedelig.

2. Alle omstendelige grep for å lage spenning. Mange kameraer på scenen, skulle det reflektere hvordan myten har blitt en mediemyte som stadig brukes og misbrukes? En operasanger som stadig brøt inn, og Romeo som selv bryter ut i operasang, samt diverse parodier over ballet, som kanskje skulle trekke inn alle de ulike manifestasjonene i ulike sjangre som fortellingen har fått gjennom tidene? Veggen, som folk går inn og ut av, og som Julie virker som om hun har et intimt kjærlighetsforhold til (hun bruker halve stykket på å kline seg opptil den), som vel refererer til veggen i Verona, som alle kjærlighetspar siden Shakespeare har tegnet sine hjerter på (selvfølgelig bare et turisthelvete)?

Julie ved yndlingsveggen sin. Pressebilde Nationaltheatret: L-P Lorentz.

Med andre ord: En haug med grep for å vise hvordan Romeo og Julie har blitt en enorm symbolsk og kommersiell myte. Problemet er bare at alt dette egentlig bare blir halvmorsomme adspredelser som leder oppmerksomheten vekk fra det som jo er hovedpoenget i dramaet: Kjærligheten.

Og det må jo være min hovedetterlysning: I pausen minnet noen meg på at dette jo er Shakespeares stykke fra 1500-tallet. Fortellingen baserer seg visstnok på enda tidligere fortellinger. Er dette kanskje den mest ekstremt lidenskapelige utlegningen av kjærlighetens frelsende (demoniske?) natur noensinne? Det er en idehistorisk hendelse av betydning! Selv er jeg dypt fascinert av den senere perioden romantikken, ikke fordi jeg sympatiserer, men fordi det er så utrolig pussig at de faktisk mente det de mente. Og i dette lyset er Romeo og Julie superinteressant.

At det også er uklart om kjærligheten her er en strålende engel eller ondskapsfull djevel – reddes de eller myrdes de av den? – frigjør den dem fra det tyngende fellesskapet eller truer den menneskets forståelse av sin nødvendige plass (Sokrates’ «kjenn deg selv»)? – øker bare spenningen.

Et grep jeg likevel likte, som jeg ser at blant andre Anna Valberg er kritisk til, er siteringen av «Shall I compare thee» på slutten. Sonetten handler om kjærlighetens overlevelse gjennom dikterkunsten. Spør du meg, handler Romeo og Julie om det samme: Den viser den romantiske kjærlighetens enorme og altomfattende kraft (som en voldsom Gud er den kanskje verken god eller ond, men opererer utenfor slike banale kriterier), og den understreker kunstens evne til å la slike ideer vare evig.

Det er kanskje en kjedelig konklusjon: Men jeg skulle ønske at Meirik også var fascinert av dette evige budskapet.

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.