Kulturkritikk

Romeo og Julie: Myten om den store kjærligheten

Posted in Teater by meisingset on mars 13, 2010

Forleden så jeg Nationaltheatrets oppsetning av Romeo og Julie, regissert av Victoria Meirik. Det var i det store og hele en skuffende opplevelse, og det har særlig to årsaker.

1. Scenen var kjedelig og statisk. Den er sort, med få rekvisitter og lite variasjon. Hvorfor er det dumt? I Eirik Stubøs Rosmersholm, for eksempel, likte jeg det samme grepet (om det enn var noe mer ekstremt) veldig godt. Kanskje fordi det i Romeo og Julie overhodet ikke forsterker meningsinnholdet.

Vi ser en fantastisk myte om den romantiske kjærligheten (gjør vi ikke?), da blir det minimalistiske grepet bare kjedelig.

2. Alle omstendelige grep for å lage spenning. Mange kameraer på scenen, skulle det reflektere hvordan myten har blitt en mediemyte som stadig brukes og misbrukes? En operasanger som stadig brøt inn, og Romeo som selv bryter ut i operasang, samt diverse parodier over ballet, som kanskje skulle trekke inn alle de ulike manifestasjonene i ulike sjangre som fortellingen har fått gjennom tidene? Veggen, som folk går inn og ut av, og som Julie virker som om hun har et intimt kjærlighetsforhold til (hun bruker halve stykket på å kline seg opptil den), som vel refererer til veggen i Verona, som alle kjærlighetspar siden Shakespeare har tegnet sine hjerter på (selvfølgelig bare et turisthelvete)?

Julie ved yndlingsveggen sin. Pressebilde Nationaltheatret: L-P Lorentz.

Med andre ord: En haug med grep for å vise hvordan Romeo og Julie har blitt en enorm symbolsk og kommersiell myte. Problemet er bare at alt dette egentlig bare blir halvmorsomme adspredelser som leder oppmerksomheten vekk fra det som jo er hovedpoenget i dramaet: Kjærligheten.

Og det må jo være min hovedetterlysning: I pausen minnet noen meg på at dette jo er Shakespeares stykke fra 1500-tallet. Fortellingen baserer seg visstnok på enda tidligere fortellinger. Er dette kanskje den mest ekstremt lidenskapelige utlegningen av kjærlighetens frelsende (demoniske?) natur noensinne? Det er en idehistorisk hendelse av betydning! Selv er jeg dypt fascinert av den senere perioden romantikken, ikke fordi jeg sympatiserer, men fordi det er så utrolig pussig at de faktisk mente det de mente. Og i dette lyset er Romeo og Julie superinteressant.

At det også er uklart om kjærligheten her er en strålende engel eller ondskapsfull djevel – reddes de eller myrdes de av den? – frigjør den dem fra det tyngende fellesskapet eller truer den menneskets forståelse av sin nødvendige plass (Sokrates’ «kjenn deg selv»)? – øker bare spenningen.

Et grep jeg likevel likte, som jeg ser at blant andre Anna Valberg er kritisk til, er siteringen av «Shall I compare thee» på slutten. Sonetten handler om kjærlighetens overlevelse gjennom dikterkunsten. Spør du meg, handler Romeo og Julie om det samme: Den viser den romantiske kjærlighetens enorme og altomfattende kraft (som en voldsom Gud er den kanskje verken god eller ond, men opererer utenfor slike banale kriterier), og den understreker kunstens evne til å la slike ideer vare evig.

Det er kanskje en kjedelig konklusjon: Men jeg skulle ønske at Meirik også var fascinert av dette evige budskapet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: