Kulturkritikk

Gjøre godt I: Det banales tyranni

Posted in Litteratur by meisingset on mars 20, 2010

I 2006 publiserte den etter hvert kritikerroste forfatteren Trude Marstein boken Gjøre godt. Nå har jeg endelig lest den. Og formen, ideen, er ambisiøs. Over nærmere 500 sider får vi fortellinger fra 118 personer. Kapitlene går raskt unna, hver gang ett avsluttes, hopper perspektivet videre til neste person. Slik danser vi rundt i den lille bygda og får sett den fra mange kanter.

Trude Marstein er pen og skriver om det banale.

Trude Marstein er pen og skriver om det banale.

Marsteins prosjekt er, synes det som, å skildre hverdagslivet i alle dets ulike manifestasjoner. Krangler, konflikter, gleder, intriger, spenninger, seksuelle opplevelser, danseopplevelser, kjærester, fiender, kolleger, venner, også videre også videre. Blikket hviler aldri lenge ett sted, men går raskt videre. Vi får ikke dvele ved noen av de mer spennende karakterene, men jages videre til neste deltaker, neste aktør i dette store spillet som bringer tankene til den store «menneskelige komedie».

Noen av episodene er interessante og gripende, noen ganger opplever jeg å få et nytt og friskt innblikk i hvordan mennesker kan støte sammen, ofte aggressivt, voldelig men likevel velmenende. Hvordan dyret i oss tar over. Som når en far reagerer på en stygg spøk (de to guttene roper at sønnen hans har drukna) ved å denge de to guttenes hoder sammen. Med et smell. Voldelig. Hardt. Og det er spennende. For her dukker det opp en slags innsikt i hvordan vi er, egentlig.

Men som oftest regjerer banalitetene. Banalitetene tyranniserer oss. Vi svømmer i dem, bader, drukner i dem, Marstein kaster dem på oss, uavlatelig, som om hun vil si at: Sånn er vi! Sånn er alle de andre! Banale! Idioter! Surrehuer som ikke har noen som helst innsikt i sine egne eller andres liv. Ok. Greit det. Men jeg tror ikke helt på det. Dybdenivået er kanskje omtrent der Marstein selv plasserte det i et intervju, med et hverdagsfilosofisk poeng: «- Det finnes ingen perfekte relasjoner, det betyr ikke at de ikke er verdifulle. Mange av disse menneskene misforstår hverandre, men jeg tenker jo at de har det ikke så verst likevel. Det går an å prøve igjen og komme seg videre, selv om en ikke alltid blir sett og forstått slik en skulle ønske.»

Tomas Espedal er tøff og lei av å lese om det banale.

Tomas Espedal er tøff og lei av å lese om det banale.

Hovedspenningen er kanskje – tittelen er jo Gjøre godt – menneskets dragning mellom å gjøre godt mot andre og å tenke på seg selv. Begge deler er viktig, målene er ofte uforenlige, motsetningen leder ofte til det onde. Et episode illustrerer poenget: «Nei, mennesket er jo tross alt et flokkdyr, sier hun, biologisk, jeg tror opprinnelig at det har en trang til å bety noe for andre, på en eller annen måte, bety noe. Ja, gi noe, sier jeg. Hjelpe hverandre, sier hun. Være gode mot hverandre, sier jeg.» Mot dette står blant andre hovedkvinnen i romanen, le femme fatale, Karoline, som aldri har tenkt og gjort godt mot andre.

Og ok, dette er en viktig spenning. Individet mot fellesskapet. Hensyn til meg mot hensyn til andre. Det tror jeg på. Men det er ikke skrekkelig interessant, ikke når romanen ikke går særlig dypere, ikke over nærmere 500 sider.

I et intervju sier Tomas Espedal at han håper hans egen skriving om sitt eget liv er: «mer direkte enn når man dikter opp tredjepersoner og går omveien rundt fiksjoner og fortellinger? Jeg er ferdig med alt det der og har ingen tålmodighet med romaner og noveller hvor forfatteren skal fortelle om den og den som bor der og der og gjør ditt og datt og tenker det og det, jeg er blitt for gammel til sånne omstendelige omveier; jeg må gå rett på, rett frem, til angrep på stoffet jeg vil behandle.»

Jeg er glad i livet og vil gjerne lese om noe mer spennende enn det banale.

Jeg må innrømme at jeg liker den tanken. Og jeg synes den gjelder for Marsteins bok. Jeg er for gammel (bare 28) til å lese om den og den som gjør ditt og datt og tenker fullstendig uinteressante tanker. Jeg blir lei av å observere idiotiet: Det blir bare fordummende. Marsteins stemme, hennes egne refleksjoner, eller andres intelligente observasjoner, mangler som formidlende element mellom virkeligheten hun beskriver – «den menneskelige komedie» – og meg som leser, som vil ha noe mer.

Idioter får jeg nok av ellers. I litteraturen vil jeg lære, bli klokere. Det blir jeg ikke av å lese Trude Marsteins Gjøre godt.

(Dette innlegget kaller jeg Gjøre godt I, fordi jeg i kveld skal diskutere boken i en boksirkel. Ofte blir jeg klokere på bøker når jeg diskuterer dem, kanskje blir jeg det også med denne, og derfor kommer snart innlegget Gjøre godt II.)

Update 21.3: «Gjøre godt II: Arrogant forståsegpåing» er nå publisert, du leser den her.

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. […] “Gjøre godt I: Det banales tyranni” leser du her. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: