Kulturkritikk

Tannhäuser II: Skuffende tam

Posted in Opera by meisingset on mars 30, 2010

Jeg kritiserte for en stund siden Ingrid Røynesdals anmeldelse av Den Norske Opera & Ballets Tannhäuser i Aftenposten. Hun mente at operaen tar opp mange aktuelle temaer og spørsmål, men sa ingenting om hvilke dette er. Nå har jeg endelig sett stykket selv, og må konkludere med at ikke jeg heller skjønner hvilke dette er.

Nå skal det sies at selve oppsetningen virkelig er ambisiøs og praktfull. Her kommer den nye scenens muligheter til sin rett. Og det er heller ikke operaen, som Wagner baserer på en gammel legende, det er noe galt med. Men det er to elementer i denne legenden, som kan betraktes som myter, evige fortellinger som også i dag kan si mye om menneskets natur, jeg mener er gjenskapt og aktualisert på en dårlig måte i denne oppsetningen.

Damene i Venusberget. Pressebilde Den Norske Opera & Ballet.

Det første er Venusberget, sentrum for lyst og begjær. Tannhäuser har kommet hit, og lever her et år før han vender tilbake til den vanlige jorden. I Stefan Herheims utgave av Tannhäuser har Venusberget i større grad blitt historisert enn aktualisert. Vi ledes inn i en verden av ballettdansere, middelalderlige menn, harper, antikke statuer og diverse rekvisitter som egentlig gir assosiasjoner til en museumsverden.

Herheim kunne gjort mye mer ut av Venusberget for å få frem Tannhäusers åndelige spenning. Hva er det han trekkes mellom? På den ene siden den erotiske, jordiske kjærligheten, full av begjær og patos. På den andre siden fellesskapet med minnesangere og den mer jordnære, men også mer himmelvendte kjærligheten til Elisabeth. Hvordan skulle denne spenningen se ut i dag? Hva er Venusberget, for alle de menneskene som reiser vekk i dag, metaforisk eller konkret, for å la seg overvelde og beruse av erotikken og begjæret? Kanskje er det bordeller og luksusprostituerte i Oslo eller horer og smågutter i Thailand. Litt nakenhet kunne heller ikke skade, jeg limer for moro skyld inn et eldre maleri av Venusberget. Horer og smågutter kunne blitt politisk kontroversielt, så her kunne Herheim bedre motivert den voldsomme reaksjonen Tannhäuser møter når han besynger denne jordiske kjærligheten hos minnesangerne i andre akt. Hvorfor blir de så sinte når han i Herheims versjon bare synger om sex? For oss blir det litt fjernt.

"In the Venusberg" av John Maler Collier, 1901.

"In the Venusberg" av John Maler Collier, 1901.

Det andre er denne minnesangerkretsen, Wartburg-miljøet, og Elisabeth, som er en del av det. De er religiøse og veldig konforme, nærmest militaristiske i sin tro på det rette, og dermed passer det forsåvidt godt å la dem ta form som Frelsesarmeen. Men det blir ganske tamt. Jeg har aldri, tror jeg, tenkt på Frelsesarmeen som på noen måte viktig i Norge. Det kan godt hende at de er det, for all del, men det kan jeg ingenting om. Dermed berører det meg lite.

Hva kunne Herheim gjort ut av dette miljøet? De er sangere, og ønsker å forføre oss alle med sine dydige moral og gudstro. De er samkjørte og uniforme, forventer at tilhengerne føyer seg inn i normsettene. Hvor er denne gruppen i vårt samfunn i dag? Professor Arild Pedersen, som jeg møtte i pausen, foreslo Idol-sangere. Og det kan være en god idé. Hva ville skjedd om en idolsanger ønsket å besynge skjønnheten og de ømme formene til unge gutter i Thailand?

Poenget er uansett at Herheim har valgt en relativt ufarlig og tam strategi. Han kunne i stedet, hvis han ville, ha valgt å gi mytene i Tannhäuser en form som ville vist oss alle hvorfor de er hyperaktuelle i dag. Moderne mennesker går under på grunn av den samme spenningen, på en måte som vil frustrere de fleste av oss dypt moralsk.

Hvorfor gjør ikke Herheim dette? Vel, det kan jeg selvfølgelig ikke vite noe som helst om. Men når jeg leser intervjuet med ham og hans regikolleger i programmet, slås jeg av den enorme viljen til å ikke fordype seg i mytene, men heller tolke operaen som metakunst; kunst om kunst. Her aner vi akademias og teorienes innflytelse når regissørene kaster om seg med begreper og fraser vanlige folk ikke skjønner en døyt av. Slik viser de hvordan kunstens vending inn mot seg selv også har truffet operaen.

Et eksempel er dette spørsmålet fra intervjue Minnie von Mitzlaff-Laeisz: «Er dette slik å forstå at kunstverket egentlig demonterer seg selv og setter spørsmålstegn ved sine forutsetninger for å overbevise?», som Alexander Meier-Dörzenbach, som er en del av regitrioen (med Stefan Herheim og Heike Scheele), besvarer slik: «Det er denne moderne radikaliteten det gjelder å utarbeide scenisk … Nettopp i den splintrede fragmenteringen av det som vises, i ødeleggelsen av våre seervaner, i mangel av perspektiv, blir perspektivets betydning tydelig.»

Jeg tror Herheim og co. har tatt for mye Møllers tran. Hva i huleste er det de mener at Tannhäuser handler om i forhold til vår egen tid? Det skjønner jeg ikke. Hva mener jeg selv, at trioens oppsetning aktualiserte og handlet om? Lite. Men hva kunne den handlet om? Svært mye, mange av de kampene vi selv går gjennom fra dag til dag, mellom begjær og fornuft, umoral og dydighet, og mange av dagens mest sentrale, mest betente politiske spørsmål.

Du leser «Tannhäuser I: Estetiserende kulturanmelderi» her.

Én kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. […] Da er “Tannhäuser II: Skuffende tam” publisert, du leser den her. […]


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: