Kulturkritikk

Rådlund, Tronvoll, Evers og Aas: Romantisk natur, svunnen skjønnhet

Posted in Kunst by meisingset on mai 4, 2010

For en stund siden leste jeg Asle Tojes kommentar om Christopher Rådlunds utstilling Wastelands på Galleri Semmingsen. Jeg vet ikke om det er det Toje mener, men slik jeg skjønner ham plasserer han Rådlund inn i kulturkampen. Kunsten skal ta skjønnheten tilbake til folket: «Folk flest vil like bildene.» Og videre: «I Norge har kunst i sin dominerende form sluttet å være vakker. Målet er å sjokkere, å bryte moralske tabuer. Det er ikke skjønnhet, men originalitet – nær sagt uavhengig til hvilken moralske pris – som har vært vår ledestjerne. Kunst som dyrker heslighet og, nå som den har mistet sin evne til å sjokkere, har blitt sjelløs og steril.»

River III av Christopher Rådlund. Foto: Galleri Semmingsen.

Tojes dom er klar: Kunsten er fjernet fra folket, kunsten er kuppet av eksperter, den formuleres på et språk ingen skjønner, den har mistet sin estetiske verdi og når den ikke engang lenger overrasker er den verdt null og niks. Her kommer Christopher Rådlund inn, som en motkraft. Rådlund har (også i Minerva) vært opptatt av å fremme den figurative kunsten – som en representant for de såkalte retrogardistene (for eksempel her). Han var med å kuratere utstillingen Figurationer i fjor, som også munnet ut i en bok.

Min sak her skal være ganske minimal: Jeg så Rådlunds utstillingsen på Semmingsen, og senere har jeg sett et par andre utstillinger i Oslo som dreier rundt samme tematikk. Min konklusjon er at ok, Rådlunds kunst kan være fin og til dels interessant, men den mangler noe av spenningen og kompleksiteten som annen kunst som handler om samme temaer har. Og det er også kunst som vil være vakker, som er skjønn, men kanskje på en mindre forutsigbar måte.

Men til kunsten. Rådlunds bilder er fine. Det er malerier av natur, industriruiner og mennesker. Variert tematikk, altså. Over alle hvile det samme lyset, den sorte og gråblå sjatteringen. I alle spiller dette lyset, ofte som en slag påminnelse om frelse eller redning bortenfor den dystre og mørkere forgrunnen. Det er melankolsk. Som i «River III». En enkel elv. Lite variasjon. Ok, dette er vakkert. Samtidig må jeg si at jeg ikke er overveldet. Skjønnhet er ikke bare en ren og enkel dimensjon, men noe som også krever et spill og utfordringer. De er det ikke mange av her.

Rena 10 av Mette Tronvoll. Foto: Galleri K.

Jeg skal gå rett videre til Mette Tronvolls utstilling Rena 006 + Goto Fukue på Galleri K, som er skjønn og utfordrende på en helt annen måte. Halvparten av bildene forestiller soldater fra Rena Leir, halvparten fremstiller japanske kvinner som sanker tang og sjøgress ved havet. Jeg vil bare se på Rena-bildene (selv om det kunne være gøy å kommentere Japan-bildene også, jeg skjønner for eksempel ingenting av Mona Pahle Bjerkes slakt).

Bildene fra Rena setter sammen soldater og norsk vinterlandskap. Dette er et landskap jeg selv elsker, det er på mange måter nasjonalromantiske, ikke minst når det er så mye snø, og vanlige assosiasjoner vil være ro, fred, kanskje lange skiturer, overnatting i små hytter, også videre. Men så er det soldatene. Og ikke hvilke som helst soldater (jeg så ikke slik ut i førstegangstjenesten), men spesialsoldater. Som kanskje vanligvis befinner seg i helt andre landskaper. Med helt andre formål enn hva man vanligvis har i det norske vinterlandskapet.

Det er sammenstillingen av det brutale og det vakre som gir bildene sin særegne skjønnhet. For de to delene låner av hverandre. Jeg blir stående og betrakte hvor skjønne soldatene er. Og hvordan skogen også er brutal. Bildene får en umiddelbar politisk betydning, fordi den henspiller så klart på to sentrale deler av den norske identiteten: Vi har en natur som vi elsker å elske, og vi deltar aktivt og engasjert i utenrikspolitiske hendelser, trygt plasser i NATO og blant våre allierte. Sammenfaller disse verdiene? Utgår militære aksjoner av vår selvforståelse som økologisk bevisste og moralsk gode borgere? I det hele tatt: Spennende og utfordrende. Og, skulle jeg tro, med en annen direkte appell enn Rådlunds malerier.

Tudamdamdam-dadudamdam av Frido Evers på Galleri Maria Veie. Foto: Mari Svenningsen.

Next: De to utstillingene som nå vises på Galleri Maria Veie: Frido Evers‘ Tudamdamdam – dadudamdam og Ann Kristine Aas‘ Just a little longer. Først Frido Evers. Han har satt opp en hage inne i det ene gallerirommet. Gangveien er formet som et kors. Veggene rundt består av enkle treskjeletter og et gyllent stoff som delvis reflekterer og speiler rommet. Jeg tuslet rundt i rommet en stund, og mange av elementene er assosiasjonsvekkende.

Korset i midten – noe religiøst altså. De gylne veggene rundt speiler hagen slik at det markeres at den på en måte er et lukket univers. Et paradis? Trærne er skjært ut i tre, altså døde trær, kopier. Blomstene er svært enkle blomster, kanskje de billigste du får, og noen av dem er døde. Jorden er spredt utover, men dekker ikke plasten under godt. Vann er sprutet utover blomstene litt her og der. Det ligger deler av plast og andre ting rundt omkring. På en skjerm vises en liten film av – er det? – en liten apekatt som slepes etter en bil. Urovekkende. Paradiset er i hvert fall ikke fullstendig.

Ved siden av (utenfor bildet over) står det et lys som minner om filmlys, og ved siden av står det en bitteliten plaststol. Er det hele en slags oppsetning, noe som skal filmes? Men filmlyset er svært gammelt, og på gulvet ligger et annet filmlys som er ødelagt. Og regissørstolen er altfor liten. Krympet. Forsvinner snart, kanskje. Er det fremstillingen av den romantiske naturen vi ser, men en fremstilling som er oppgitt, forlatt, avslørt i sin enkelhet og falskhet? Jaggu om jeg veit, men det var gøy å være der.

Just a little longer av Ann Kristin Aas på Galleri Maria Veie. Foto: Kristian Meisingset.

Til slutt til Ann Kristine Aas’ sarte og skjøre utstilling på det mindre gallerirommet på Galleri Maria Veie (unnskyld meg det store bildet over, jeg synes det er så fint – trykk på det og zoom inn, det er stilig). Her er vi plutselig inne i en helt annen verden. Aas har kopiert tørre løvblader over i metallformer og plassert dem i vakre smykkeskrin. De er virkelig flotte.

Hva er det? Bladene er døde, men de er gjentatt i kunsten og på den måten sikret evig liv. Bladene er for store, altfor store for smykkeskrinet, så her er noe vitalt, de har vokst og grodd og sprengt seg ut av sin ramme, og det er vitaliteten og kraften som er etterlignet og bevart i metallformene. Rekke på rad står de. Vakre. Sårbare. Døde. Eviggjorte. Her bekreftes naturmytologien, i det bladene er rene og vakre, ranke til og med i sin død. Skjønnheten får de fordi vi elsker natur (hadde ikke funket med plastposer).

Utstillingen får derfor en klarere betydning nettopp i kontrast til Frido Evers’. For er ikke dette paradiset falsk? Jo, kanskje det er nettopp det det er – og derfor kun fremstilt som en død etterligning? Smykkeskrinene er for små, så kanskje er dette mer grotesk og mindre uskyldig enn det først ser ut til? Og det er det selvfølgelig – for hvor absurd er det ikke å ta ut blader fra skogen, fra naturen, hvor det er så mange, mange, uendelig mange av dem, og plassere dem her, i smykkeskrin. Kanskje er dette et slags museum for naturen og paradisets forsvinning og død. Og vårt behov for å likevel bevare illusjonen.

Vel, det var bare noen enkle refleksjoner – og det ser ut til at jeg havner på en annen konklusjon enn Asle Toje. Kanskje er det slik at den kunsten jeg har trukket frem her er mindre «populært» anlagt enn Rådlunds (for å være ærlig, tviler jeg), men den gir samtidig en såpass åpen og direkte fremstilling av temaene at jeg overhodet ikke er i tvil om at mange kan få glede av den. Og lære mer av den, og bli mer estetisk overveldet av den, enn av Rådlunds.

5 kommentar

Subscribe to comments with RSS.

  1. Andrew barton said, on mai 21, 2010 at 3:55 pm

    Ærlig skrevet.
    Men hvorfor ett så stort behov for å disse Rådlund?
    Jeg er figurative utøver selv, og kan med bakgrunn i kunnskap og erfaring si at han er en dyktig kunstner.

    I likhet med musikken finnes det også mange sjangre i kunsten.

    Aldri lest en musikk kritikk av den siste skiva til feks Amy Winehouse der hun ble sammenlignet med mozart.

    Hvorfor….ja det kan du lure på.

    Det finnes ikke en sannhet i kunsten…men veldig mange..

    Det er jo tross alt det som er flott

  2. Kristian Meisingset said, on mai 27, 2010 at 7:14 am

    Jeg synes vel ikke jeg disser Rådlund (hvor får du det fra? jeg behandler ham saklig og seriøst), jeg gjør bare en vurdering av tematikken i noen utstillinger jeg har sett. Har på ingen måte noe behov for å disse ham, tvert imot. At han er en dyktig kunstner, tviler jeg ikke på.

    Er sterk tilhenger av mange sjangre. Tenker du på figurativ kunst? Jeg synes jo også at Tronvolls bilder er figurativ (om enn ikke malerier), og installasjonene hos Maria Veie er jo i høyeste grad tematisk orienterte og figurative. En enig i at det er bra med mange sannheter.

    Men at det må kunne gå an å kritisere det tematiske innholdet, er noe litt annet. Man kan vel ikke unnskylde en noe kjedelig behandling av et tema med at det er en annen sjanger?

  3. Andrew barton said, on mai 27, 2010 at 7:40 am

    Vi vet jo begge at Rådlund har langet rimelig hardt ut mot visse deler av det etablerte billedkunsten miljøet.

    Jeg forstår hevn motivet ditt…riktignok utført med masse sukker strødd oppå.
    🙂

  4. meisingset said, on mai 27, 2010 at 7:52 am

    Vet ikke om du regner meg som en del av det etablerte miljøet, men det tviler jeg på at jeg er🙂

    Uansett har jeg, som sagt, ingenting imot Rådlund. Han skrev f.eks. en sak for Minerva for ikke så lenge siden: http://www.minerva.as/2009/05/20/undervurdert-figurativ-kunst/.

    Vet ikke om du kobler dette til kitsch-strømingen, men vi hadde en sak om det i Minerva 3/07 som jeg tror du ville like.

    Hvis du skal tolke all kritikk som hevn og all diskusjon som bekreftelse på «to fronter» eller hva det er for noe, tror jeg det blir en lite konstruktiv situasjon…

  5. Andrew barton said, on mai 27, 2010 at 8:54 am

    Ja, det har du vel rett i.


Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: