Kulturkritikk

Maxxi: Hatet mot monumental arkitektur

Posted in Arkitektur, Kritikk by meisingset on mai 2, 2010

Nylig skrev Viktor Plahte Tschudi en svært interessant kritikk av Romas nye museum Museo nazionale delle arti del XXI secolo – eller enklere: Maxxi. Museet skal romme kunst fra det 21. århundre, men samlingen finnes visstnok ikke, så ingen vet helt hva museet skal romme når det åpner for publikum 30. mai.

Maxxi. Foto: Museo nazionale delle arti del XXI secolo.

Maxxi. Foto: Museo nazionale delle arti del XXI secolo.

Monumentale bygg som selv er skulpturer og nærmest overflødiggjør sitt innhold, er på mote verden over, også her i Norge og Oslo. Tschudi har mange gode poenger i sin kritikk av denne bølgen. Og Maxxi blir nærmest sin egen parodi. Kontrasten mellom ytre glans og monumentalitet og indre tomhet er slående. Kanskje er det Romas skjebne: Et fantastisk ytre som viser frem en fantastisk, men for alltid svunnen fortid – byens identitet er tuftet på det som ikke eksisterer, som bare gjenfinnes i ytre skinn.

Men samtidig drar Tschudi kritikken altfor langt: «Når arkitekturen blir ren skulptur undergraver den sin funksjon, og kortslutter seg selv. I en større målestokk er det nærliggende å konkludere med at «museet» er utdatert og tilhører forrige århundre, for ikke å si århundret før det igjen, at kun navnet står igjen som en legitimering av arkitekturens egen-monumentalisering. Tilsvarende skyts kan rettes mot flere typer institusjoner. «Kulturhus», som står på stadig flere kommuners ønskeliste, er en bygningsfunksjon nærmest oppfunnet for å hvitvaske funklende signalbygg.»

Påstanden om at kommuner bygger kulturhus kun fordi de «hvitvasker» signalbygg, er illustrerende for Tschudis holdning: Hvis noen ønsker signalbygg, er det i prinsippet grunn til å stille spørsmål ved deres intensjoner. Men selvfølgelig bygger kommunene kulturhusene både for å styrke kulturen og for å ha et flott bygg å vise frem. Intensjonen er god og ærlig, men om det fungerer er selvfølgelig et annet spørsmål.

Forstår jeg Tschudi rett, mener han faktisk at monumentale og ekspressive bygninger i prinsippet alltid undergraver sitt innhold. At det i utgangspunktet alltid er feil med skulpturelle signalbygg, fordi formen faktisk negerer innholdet.

Men det er bare tull. Operaen i Oslo forsterker og understreker sitt innhold. Nye museer (Munch, Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley) styrker kunstens posisjon i bybildet og inviterer langt flere til å se den. Barcode i Bjørvika uttrykker sin egen finanskraft samtidig som den symboliserer Oslos vekst som finansby.

Byggene vil gjør Oslo til en flottere by! Det er ingenting galt eller suspekt med dem, tvert imot er det bra med en skulpturell arkitektur som ekspressivt reflekterer sitt eget innhold. Folk liker det og det gir byen identitet.

Advertisements

Tannhäuser I: Estetiserende kulturanmelderi

Posted in Kritikk, Opera by meisingset on mars 13, 2010

I Aftenposten anmelder Ingrid Røynesdal Tannhäuser. Røynesdal er en ypperlig skribent, som har skrevet for Minerva og bidratt med kritiske blikk på kulturmakten (les kronikken Giskes disipler).

Anmeldelsen av Tannhäuser fortsetter i Aftenpostens tradisjonsrike historie med estetiserende anmeldelser, særlig når det gjelder opera.

Er det dumt? Vel, i hvert fall antyder det at mye av potensialet i operafortolkningen ignoreres, og det signaliserer Røynesdal selv. Hun åpner med å mene at oppsetning fremstår: «faktisk både som nærværende og aktuell.» Altså aktuell. Videre erklærer hun at: «Herheims versjon løfter opp et mye større register av spørsmål og temaer.»

Altså: Tannhäuser, i Herheims versjon, tar opp og bearbeider flere aktuelle spørsmål og temaer. Men hvilke er dette? Er det multikulturalisme, er det privatlivets fred, kanskje fordeling mellom rik og fattig? Kanskje er det mer overordnet, som den etiske spenningen mellom det gode og det onde? Problematiseres totalitære tendenser i dag (via Frelsesarmeen)?

Pressebilde Den Norske Opera og Ballett.

Det får vi aldri vite. Resten av anmeldelsen handler om regigrep, metareferanser, estetiske løsninger, ensembelets prestasjoner, korets betydning og dirigent Christian Badeas egenskaper og samspill med orkesteret. Vi får vite at oppsetningen er «en oppsiktsvekkende og først og fremst svært visuell oppsetning».

Er det dumt at vi ikke får en mer inngående kjennskap til temaene? Ja! En av operaens hovedutfordringer er å nå et nytt og bredere publikum. Da må den makte å aktualisere sin kulturarv overfor vår samtid, og da trengs kritikere som bidrar til den formidlingsjobben.

Alternativet er (som jeg har skrevet om før) at operaen fremstår som «åndsfattig», et rent estetisk prosjekt for en elite, og dermed blir også de enorme offentlige overføringene mindre legitime. Ikke at jeg holder Røynesdal ansvarlig for dette, men som en del av en trend fungerer anmeldelsen hennes som et godt eksempel.

Nå skal jeg selv se Tannhäuser 24. mars, så blir det spennende å se selv hvilke aktuelle temaer og problemstillinger den tar opp (derfor kalles dette innlegget Tannhäuser I, det kommer et Tannhäuser II siden).

Da er «Tannhäuser II: Skuffende tam» publisert, du leser den her.